Så har det skjedd igjen! Familien var en tur i Danmark. Vårstemning i København. Uterestaurantene er åpne. Jeg fikk årets første kremmerhusis, med syltetøy og det hele. Pappaen ble lurt opp i den bratteste berg-og-dal-banen. Han skrek, og jentene jublet. Det er jo dejligt å være norsk i Danmark. Men allerede første dagen hendte det. Dansk er vanskelig, klager jentene. Og danskene forstår ikke lenger norsk. ”We don’t understand Swedish”, sier noen av dem og rister på beklagende på hodet. Det er ikke noe nytt at danskene ikke hører forskjell på svensk og norsk, det er ikke noe nytt at danskene synes norsk er en lille smule vanskelig. Det nye er at danskene går over til å snakke engelsk. Tidligere har vi da fortsatt på henholdsvis dansk og norsk, bare snakket saktere og tydeligere?

En stund før vår langhelg i Danmark ble forslaget til ny læreplan lagt ut til høring. Sammenlignet med den gjeldende læreplanen er denne svært lite spesifikk. Man har lett etter Ibsen og ikke funnet ham, og slikt blir det selvsagt debatt om. Men selv om ikke Ibsen er nevnt eksplisitt, er det vanskelig å se hvordan lærerne skal oppfylle kravene i planen og samtidig hoppe bukk over Ibsen. Læreplangruppen forsikrer oss om at lærerne kommer til å fortsette å undervise i ham og andre klassikere. Det er jeg heller ikke i tvil om. Ibsen forsvinner ikke ut av skolen.

Svensk og dansk litteratur stiller i en annen klasse enn Ibsen. Svensk og dansk litteratur stiller utenfor selvfølgelighetsklassen. Det er stort innholdspress i norskfaget, og jeg er ikke overbevist om at lærerstanden ville ha kommet trekkende med svensk og dansk av seg selv. Derfor er det en lettelse å oppdage at det eksplisitt står - under ungdomstrinnet - at elevene skal kunne lese tekster på svensk og dansk. Men jeg vil ha inn mer.

Sammen med Jon Rolland og Ingrid Slettevold skriver jeg et nytt norskverk for ungdomstrinnet. Det betyr at vi kan være med på å påvirke det som skal foregå i norske klasserom i fremtiden. Siden læreplanen sier at elevene skal kunne lese svenske og danske tekster, skal vi ha stykker på svensk og dansk i antologien vår. Men vi har besluttet at vi ikke stopper der. Vi vil ha med mer. En god del mer. Vi skriver selvfølgelig om svensk og dansk i et historisk perspektiv. Men vi diskuterer også språkholdninger, blant annet til våre nærmeste språk. Vi skriver om nabospråksforståelse. For eksempel inviterer vi elevene til å utforske forskjeller og likheter mellom de skandinaviske språkene (noe som ifølge utkast til læreplan ikke er et mål før på videregående skole). Vi kommer også til å legge vekt på muntlige tekster, både på svensk og dansk. Og når det gjelder dansk, er det jo særlig det vi trenger å øve på!

Lærebokforfattere lider under det samme som lærerne – trengsel i norskfaget. Vi må skrive om så mye, hvorfor skal vi da bruke tid og plass på noe vi ikke må? Når den forfattergruppen jeg er en del av, likevel velger å bruke tid og plass på svensk og dansk, er det fordi vi synes det er viktig.

Universitetsstudenter klager over å måtte lese svenske artikler. Filmen om Ronja Røverdatter dubbes for norske barn, og svensker på Først og sist tekstes. Barna synes dansk er merkelig og nokså vanskelig, og danskene forstår ikke oss lenger. Mellom svensker og dansker står det enda verre til. En rykende fersk fellesnordisk språkundersøkelse - Internordisk språkforståelse (INS), som Nordisk kulturfond har tatt initiativet til - bekrefter våre mistanker. Det går nedover med nabospråksforståelsen.

Svensker, dansker og nordmenn er tett knyttet sammen. Det er så selvfølgelig at det har vært slik og er slik, at det blir en like stor selvfølgelighet at det kommer til å fortsette å være slik. Finn Aarsæther, Høgskolen i Oslo, har engang sagt at nabospråkforståelse verken smitter eller går i arv. Det er klokt sagt. For det nordiske språkfellesskapet er ikke lenger en selvfølge. Hvis vi ønsker å ta vare på det, må vi gjøre noe. Nå!

Metaspråklig bevissthet er kunnskap om og forståelse av språk - hvordan språk er, ser ut og oppfører seg. Metaspråklig bevissthet er viktig i skolen, både i lese- og skriveopplæringen og i tilegnelse av nye språk. Det er ikke store utslag, men jeg tillater meg å peke på at det i INS faktisk er sånn at danskene, som er dårligst i nabospråksforståelse, også er dårligst i engelsk. Selve språksituasjonen i Norge med høy toleranse for dialekter og med to skriftspråk er en av de viktigste årsakene til at norskspråklige er de beste nabospråksforståerne i Skandinavia. Utforskning av forskjellene og likhetene mellom språk er en måte å utvikle elevenes språklige bevissthet på. Å bruke de skandinaviske språkene til dette er nærliggende og nyttig. Det kan bidra til å bedre nabospråksforståelsen, og forhåpentligvis kan det også få opp interessen for det.

Styret i Norsk språkråd vedtok i 2004 at det skal utarbeides en strategi for en nasjonal språkpolitikk. Målet er at norsk skal kunne bevares som et fullverdig og samfunnsbærende skriftspråk. For å sette det på spissen: Hva kan vi som lever i dag, gjøre for at vi i fremtiden i Norge skal bruke norsk og ikke engelsk?

Det snakkes mye om domenetap, at norsk språk forsvinner fra noen områder, og at engelsk overtar i forretningsliv, reklame, popkultur, kommunikasjonsteknologi og forskning. Sånn som situasjon har vært frem til nå, representerer Norden en domeneutvidelse for norsk språk. Som ellers i livet står vi sterkere om vi står sammen. Dansker, svensker og nordmenn står overfor akkurat de samme utfordringene når det gjelder engelsk, og vi styrker hverandre gjensidig i kampen hvis vi har et større område der vi kan bruke morsmålet vårt og bli forstått. Hvis vi ser at språket vårt duger. Hvis vi er flere som kan samarbeide om terminologiutvikling. Hvis vi er nesten 20 millioner som kan lese hverandres tekster.

At enkelte har spådd at engelsk kommer til å overta som bruksspråk i Norge om 200 år, er nokså fjerntliggende perspektiver for de fleste av oss. Lite sannsynlig, sier språkviterne. So what, sier de yngste og gjesper. Det er langt frem, det hele er høyst usikkert. Vi lever i hvert fall ikke, og dessuten har vi vel ødelagt miljø og regnskog uansett, bemerket en ung dame til meg forleden. Men at internordisk språkforståelse viser tydelige tegn til forvitring, det skjer nå. Vår langhelg i København var akkurat nå. Bruksområdet for morsmålet vårt holder på å krympe. Det er et stort tap i seg selv. Og det kan ha langt mer vidtrekkende følger.

Helene Uri,

forfatter og medlem av Norsk språkråds strategigruppe for ny, norsk språkpolitikk

(Publicerad med författarens tillstånd - tidigare publicerad i Aftenposten 7/5 2005)

Tillbaka till Artikelarkivet